Et portrett av den mexicanske maleren Ana Luisa Rébora

Fakta:
Ana Luisa Rébora nyter stor internasjonal anerkjennelse.
Hun jobber med olje, akryl, grafikk og keramikk.
Har utgitt boken «ild og is» både på norsk og spansk «el fuego y el hielo".

Født 31.01.1962 i Guadalajara, Mexico.
Ingen av foreldrene er kunstnere, men alle hennes tre søsken,
Roberto er maler, Cecilia illustratør, Álvaro treskjærer.
Søsknene har hatt flere utstillinger sammen.
Ana er gift med bonde og musiker Freddy Ruud og bosatt i Eidsberg, Østfold. Hun har en studioleilighet og et atelier i Guadalajara og et atelier på gården i Eidsberg. Vinterhalvåret oppholder hun seg mest i Mexico.
Hun ble norsk statsborger i 2013.
Medlem av Norske Bildende Kunstnere og Oslo Bildende Kunstnere.

Nettside: www.analuisarebora.com

 

Når jeg kontakter Ana for en intervjuavtale (2016) viser det seg at hun allerede er reist til Mexico for å jobbe mot utstillinger denne høsten i Guadalajara, og med den på ambassaden i Oslo. Den viktigste grunnen til at hun allerede nå er i Mexico, forteller hun meg, er tannverk. Operasjonen ble for dyr å gjøre hjemme i Norge, og for lenge å vente på. Hun reiste allerede tidlig i september. Vanligvis venter hun til etter bryllupsdagen deres i oktober. Hun planlegger å reise tilbake til Norge en uke omkring selve bryllupsdagen, men det er kostbart å reise frem og tilbake. Mannen er bundet til gården og føler et spesielt ansvar for å ta vare på sine foreldre som begge har passert nitti år. Han er heller ikke glad i storbyer, sier Ana, mens hun har en millionby som pulserer i genene sine. Tilbake til Norge kommer hun kanskje først i månedsskiftet januar/ februar.
Vi blir enige om å gjøre dette intervjuet på Skype.

En morgen i Guadalajara

Det er ettermiddag norsk tid, men klokken er 7 i Guadalajara, Mexicos nest største by. Ana dukker opp på skjermen min og forteller at hun nettopp har stått opp. Hun møter meg i en svart kjole med v-hals, hun har rød leppestift, det halvlange mørke håret faller i myke bølger ned forbi skuldrene. Hun sier hun om en time skal avgårde til en fotoshoot i forbindelse med en auksjon til inntekt for fattige barn som ønsker å lære å spille et instrument.

Ana gestikulerer engasjert når hun snakker, hun kan norsk, men hun foretrekker at vi gjør intervjuet på engelsk, og så slår hun over i et høyt tempo på spansk når hun vender seg bort fra skjermen for å snakke med hushjelpen. Ana viser meg rundt i leiligheten, i flere rom står store fargesterke malerier, i ett rom et alter med en Buddhafigur og elefanten Ganesh, og en stor skulptur i tre hennes bror Álvarez har laget av henne og mannen: Hun i forkle og med pensel i hånden, mannen Freddy i verneutstyr og med en motorsag i hånden.

Kan kontrastene bli større?

Til Norge for å glemme en mann

Første gang du var i Norge var i 1983, du var 21 år gammel. Hvor lenge planla du å være i Norge denne aller første gangen?
- I to, tre måneder. Jeg besøkte min gode venninne Kari fra Fredrikstad, som da var gravid, jeg kjente henne fra Mexico. Hun leide over galleri Clara i Gamlebyen. Jeg var på den tiden svært forelsket i en meksikansk mann. Dette var på tampen av hippietiden. Han var en del år eldre enn meg, veldig kjekk, nysgjerrig på verden og musikalsk. Men også glad i kvinner. Det var hans problem. Jeg bestemte meg for å komme unna ham ved å reise så langt unna som overhode mulig, til Norge.

I Gamlebyen i Fredrikstad leide Ana en stund hos venninnen Elisabeth.
- Jeg husker min mor kom på besøk til meg. Hun hadde besøkt meg tidligere i flere europeiske storbyer. «Kjære jenta mi», sa min mor, hun gråt. «Hva gjør du her ute i dette ødet helt alene?» For henne var dette verdens ende. Landskapet var veldig vakkert, men det fantes ingen restauranter, det fantes ingenting i Fredrikstad da. Min mor fikk sjokk. «Jeg måtte dra langt unna en mann, det er vel en grunn til at jeg dro til Norge,» svarte jeg.
Min mor reiste hjem og ikke lenge etterpå møtte jeg Freddy.

Ana og Freddy møttes på en fest hos noen av Karis venner.

- Da jeg så Freddy - for begge sa det "klikk", - jeg sa til en venninne som var der, Kristin: «Jeg tror jeg gifter meg med han der.» «Gærne jente», sa hun, «er du sprø? Du kom hit for å glemme en mann, du har allerede laget nok krøll borte i Gamlebyen. Glem det.»

En stund senere reiste Ana tilbake til Mexico. Freddy kom etter. De var bare venner på det tidspunktet. Han ble i tre måneder, han var forelsket, men Ana valgte å vende tilbake til den meksikanske mannen som hun hadde reiste fra noen måneder tidligere.

- Den meksikanske mannen ga meg et ultimatum, «enten nordmannen eller meg». Freddy reiste hjem til Norge, veldig ulykkelig.

- Jeg var også veldig trist, for Freddy var en bra mann, men den meksikanske mannen var av mitt folk, mitt språk, og jeg var fremdeles forelsket i ham.

Åtte år

Årene gikk. Hele åtte år skulle det gå før hun og Freddy møttes igjen.
- Jeg hadde mye å gjøre, og så ble jeg spurt om å delta på en utstilling på et stort museum i Hamburg. Jeg vet ikke hvorfor, ikke spør hvorfor... men jeg begynte å åpne skuffer og skap, og bilder Freddy hadde tatt falt ut, jeg fant musikk han hadde skrevet, et dikt til meg, og jeg brukte et bilde tatt av oss i en avisartikkel om meg. Jeg satte det etterpå på pc'en så jeg kunne se på det, han var veldig kjekk... Jeg hadde utstillingen i Hamburg og vant utstillingsplass i Berlin de neste tre årene. Jeg ringte min venninne Kari og sa jeg var i Hamburg og ville videre sørover i Europa. Hun spurte om jeg ikke heller ville komme til Norge.

- Freddy hentet meg på flyplassen og kjørte meg hjem til Kari. Neste dag møttes vi igjen, forholdet til den meksikanske mannen var nå over, og siden den dagen har jeg på en måte aldri returnert helt til Mexico. Det er som jeg lever i to verdener.

Store kontraster - selv for en kunstner

De giftet seg i Guadalajara 21. oktober 2000. Det var en spontan avgjørelse, uken før hadde søsteren giftet seg. Faren var ikke glad for at hans to søstre giftet seg med kun en ukes forskjell. Dagen etter bryllupet dro Freddy tilbake til Norge, han hadde trær som ventet på ham. Frem mot julen solgte han, og selger han fremdeles økologiske juletrær. Ana kom etter den 23. november.

- Det var mørkt, kaldt, jeg frøs, jeg kunne ikke språket, kunne ikke lage mat, stelle et hjem, jeg var lik en prinsesse. Jeg var vant til å ha sjåfør. Ett år var jeg juletreselger, men det er ikke min jobb, jeg er maler. Jeg kom i avisen: Meksikaner selger juletrær... Jeg stod der i varmedress og en meksikansk dame kom. Hun hadde lest om meg i avisen, og hun visste hvem jeg var. Hun sa det er kun kunstnere som kan hoppe i en varmedress og selge trær. En meksikansk dame ga meg en minkpels for å holde varmen. Freddy er dyrevenn, og likte det svært dårlig.

Ana sammenligner sin egen oppvekst med å være fra beste vest, hun var vant til å ha hushjelp, man spiste aldri på kjøkkenet, det måtte hun kun når hun hadde vært slem.
- Å spise på kjøkkenet var en straff, og man hengte ikke klær til tørk der, eller spiste gulrøtter fra en kasserolle.

Foreldrene kunne ikke begripe at Ana hadde funnet seg en mann fra Norge, hvor det er ren luft, men kaldt klima for en varmblodig sjel.

- Jeg ser at mange sliter mentalt i Norge, og tenker at været har mye å si. Her i Mexico er det godt vær hele året. Skulle det regne en dag så tar vi ikke med paraply ut, regner det så regner det. Vi kan slite med ting, men man tar på seg et smil og går ut, og det gjør alt lettere.

Kunstner møter kunstner, Ana og dronningen

For karrieren som maler har det ikke vært et spesielt smart trekk å flytte til Norge.
- Det er vanskelig å promotere egne arbeider her i Norge. Det er som om grensen mellom Oslo og Østfold er stengt, og det er mange som står i kø for å få vist arbeider i Oslo. Jeg blir også glemt når kunstnere har utstillinger, de glemmer å invitere meg. I Mexico gir vi kunstnere hverandre flere komplimenter, i Norge er det mye "meg", "meg", "meg selv..." Det gjør meg veldig trist. Det samme gjelder i alle årene til jeg fikk norsk statsborgerskap. Jeg sa det til Freddy, hvorfor kan de ikke undersøke hver enkelts bakgrunn? Jeg kom hit av kjærlighet, jeg har en karriere og kunne fått mange flere muligheter. Men da jeg møtte dronning Sonja var det som en "tusen takk». Jeg visste jeg en dag ville møte henne.

Hvordan møtte du henne?

- Det var så fint, det var på Soli Brug, i samme rom som jeg hadde hatt en utstilling. Det var en italiensk kunstner som jeg kjenner som var der sammen med dronningen, og som utbrøt "hva gjør du her?" «Jeg bor i Norge,» sa jeg, «hva gjør du her?" "Jeg kom sammen med dronningen». Min mann Freddy spurte Ole (Dørje anm.), eieren av galleriet, om det var mulig å hilse på dronningen. Og siden Franceska var sammen med henne ble det enklere. Vi snakket sammen i femten minutter, om kunst. Hun tok meg på skulderen, hun ga meg en klem og jeg ble litt usikker på om jeg skulle kysse henne på kinnet eller hva, jeg er latinsk.

Ana ler og viser meg gjennom skjermen.
- Selv om jeg visste hun er dronning, så jeg ikke på henne slik, men som en kunstner.

Nær Gud

Men ønsket om å møte dronningen begynte mange år tidligere.
- Jeg var nysgjerrig på henne, hun var kunstner, reiste mye, var aktiv, og hadde en datter som snakket om engler.

Engler, Ana, hva slags forhold har du til engler og når begynte du å male dem?
- Det begynte da jeg kom til Norge. Jeg følte meg nærmere Gud.
Hvordan?
- Himmelen her er nærmere Gud. Jeg er ved Jordas ende. Kommer du fra tropene så er du midt i verden, og der er månen høyt oppe på himmelen, mens da jeg kom til Norge føltes det som om jeg kunne røre ved månen og skyene. Da jeg kom til Gud.., til Norge, følte jeg meg som et veldig spirituelt menneske på den måten at jeg følte en stor takknemlighet. Jeg la merke til blomstene som spirte, i Mexico er det grønt hele året, vi har alltid bananer og mangos og annen frukt i gatene. Da jeg kom til Norge var det november, alt var hvitt, kaldt, grått og frosset. I april så jeg blomster og annet som vokste frem. Jeg begynte å skjønne livet og hva det betyr å spire og gro.

Og englene?

- Da min søster Cecilia gikk gravid malte jeg en engel til henne som et symbol på kjærlighet, og som en beskyttelse.
- Alle store malere har malt engler. Märtha Louise snakket med engler, og jeg tenkte man må få tro på det man ønsker. Hun ser sikkert denne kjærligheten, skjønnheten, gjennom menneskene.

Maler med hjertet

- Jeg maler ikke for å please andre, jeg snakker med hjertet. Jeg skal vise deg de nye bildene, det er bare engler, og Ana reiser seg fra stolen og tar datamaskinen med seg inn i atelieret i leiligheten, og hun viser meg det ene oljemaleriet etter det andre, i ulike størrelser. Noen er store tablåer, med turkis som basefarge, andre er mer brune i fargen.

- Englene kommer til meg når jeg arbeider.
I et av arbeidene der en engel nokså ubevisst kom inn i motivet ble gitt til dronning Sonja.

Ana maler ikke like mye når hun er i Norge. I Mexico er hun bare maler, i Norge er hun også husmor. Dessuten, det er ofte så kaldt at det går med tid til å holde varmen. I Mexico kan hun ut og fotografere en scene hun senere maler, og hun viser forskjellene i den tropiske og den nordiske fargepaletten gjennom gull og sølv, der gull er som fargene på stranda i Mexico, og sølv er i slekt med det blå lyset i Norge.

Når mannen Freddy kommer ned til henne i januar så skal de feriere blant Mexicos gyldne farger, før han etter planen viser henne Nord-Norge og Svalbard. Fargene fra slagghaugene og gruvene på Røros kunne man finne igjen i flere av Anas arbeider. Hvordan vil ikke Nordlysets fargespill påvirke hennes arbeider? Det er lett å gjette på at det vil inspirere hennes fremtidige motiver og fargevalg.

Edvard Munchs åndelige søster

- Når jeg kommer til Norge trenger jeg litt tid til å vende meg til lyset, det er hvitt. I Mexico er det mer gult. Det lyset som er om høsten i Norge er det samme lyset vi har i Mexico hele året. Det er ikke mye som endrer seg på utsiden her i Mexico. I Norge er fargene rosa og purpur om vinteren, de er nydelige og som sukkertøy, i Mexico er de sterkt rødt, kraftig oransje, rene sterke farger hele året. Jeg er en del av begge verdener, og om jeg ikke kunne reise tilbake til Norge i morgen ville jeg gråte, jeg ville savne blåbær og multer. Jeg vil se fjordene, fjellene. Da jeg flyttet til Norge lærte jeg å kjenne meg selv, kjenne Ana.

Hun viser oss flere arbeider, men det er ikke hennes penselstrøk. Det er et avlangt bilde der to verdener møtes, en strektegning av Edvard Munch av et følge, og så er det et portrett av henne, begge satt sammen i en montasje.
- Da 70-års jubileet for hans død ble markert i 2014 var jeg helt ekstatisk, jeg besøkte museene flere dager på rad, det var om Munch overalt.

Ana gestikulerer ivrig med pensler i hånden, - penslene er som mine fingre, de bare er der, alltid i hånden.
- Edvard Munch er som en bror. Jeg er ikke opptatt av ytre landskap, men av det indre. Når jeg så Edvard Munchs arbeider følte jeg meg hjemme. Han malte det universielle, men med kun en eneste strek, så endret uttrykket seg. Han kunne få frem alle følelsene som fins i den norske sjelen.

Her hjemme er antagelig Frida Kahlo den mest kjente meksikanske kunstneren man har hørt om. Har hun betydd noe for din egen kunst?
- María Izquierdo har betydd mer for meg enn Frida Kahlo. Kahlo var en stor maler som opplevde mye smerte, mens jeg føler meg mer beslektet med Izquierdos glede ved å male, og den vises i bildene hennes.

Arbeidene til Ana vises altså på den meksikanske ambassaden i Oslo til våren. Akkurat når er ikke så godt å si, det kommer an på hvordan implantatet i munnen oppfører seg.

Jeg ser et større maleri henge bak henne når vi snakker sammen, en kvinne er vendt vekk fra oss, og går mot en lysning, fargene er glødende, er det henne vi ser?
- De sier det er meg.
Etter vår samtale kjenner jeg at noe av den ilden kunstneren har i seg og formidler i arbeidene når gjennom skjermen og inn i meg, og blander seg med de norske høstfargene. Vi tar farvel, Ana er klar for å møte en ny dag i en pulserende storby som bader i varme farger. Utenfor vinduet i Oslo henger gulgrønne blader under en blek grå himmel. Men om ikke så altfor lenge er det vår, da spirer det igjen her under en himmel, der månen og skyene kommer så tett på oss, at selv om kulden kryper inn i kroppen vår så kan vi fornemme varmen og storheten rundt oss. Og den inni oss.

***

 

Foto av meg og Ana Luisa Rébora: Hilde Øyan