Det er en mandag morgen i begynnelsen av mai. Fremdeles spøker temperaturen med oss. Jeg savner å ha et skjerf i halsen der jeg kjenner det kjølige draget i vårluften følge meg hele veien fra Sagene og ned til Oslo Sentralstasjon. Jeg haster innom biblioteket som nettopp har åpnet, og henter ut biografien «Kjente jeg deg?» 

Skienstoget kjører inn på spor elleve. Toget med retning Lillehammer pulserer raskt, samtidig lavmælt, slik de moderne togsettene har blitt, over Romeriksåsen, Gardermoen og langs Mjøsa, under en ubestemmelig himmel av skyer og sol. Til deg, Rolf Jacobsen, der de time etter time, dag etter dag, år etter år, fór forbi under vinduene dine, og de må ha endret takten, rytmen, desibelene, der de kom og gikk, gjennom årene, og om ikke annet gjennom lyden de ga fra seg. Det fløytet, stadige varsler om endringer i de farendes reiseopplevelser og komfort. 

De mange togene, godstogene som vekket deg om nettene, morgenrushet, turistene fra så langt fra som Pakistan, som jeg selv har møtt på dette toget mot Lillehammer, de satt klistret til vinduene og lot seg bergta av tåken over Mjøsa som skapte eventyrlige bilder og minner. og du satt rett ved og ga nye dikt en klang og en dybde i uttrykket, når togene fløytet seg ut av stasjonsområdet i Hamar, og inn i det. Så nær vi kom hverandre.

 

Den vonde tiden   

Jeg har lest hvor jeg skal, det er bare å følge jernbanelinjene langs Strandgata til Skappels gt. 2. Det tar meg ti minutter å gå fra Hamar stasjon. Vinden i ansiktet er isende kald. Var det slik det føltes den vanskelige morgenen, da du, Rolf, forfatter og redaktør av avisa Glåmdalen under 2. verdenskrig, ble hentet, 9. mai 1945, for å sone straffen for å ha vært medlem av Nasjonal Samling? Traff kulden den lille familien din fra ytterst til innerst fordi pappa hadde gjort noe galt? Det skulle ta mer enn to år før familien ble gjenforenet, og mye mer før din neste diktsamling kom ut. Det ventet stor motstand fra samfunnet for dem som hadde gjort en feil, meldt seg inn i NS, eller hadde latt være å velge side, som bare stod der og lot det skje, slik du, tilsynelatende hadde gjort. Eller? Ditt medlemskap betød uansett adskillelse fra familie, betød svik, betød at din Petra måtte stå oppreist for dere begge. 

   

Syttito år tilbake i dag, 8. mai 1945, ante kanskje du også, Rolf Jacobsen, fred og ingen fare? Du var kan hende opprømt over at okkupasjonsmakten hadde trukket seg ut av landet, og ut av innblandingen i de fremtidige lederne du ville skrive i avisen. Du hadde hyppet poteter da du ble hentet, og så ble du kledd opp i tysk uniform som hadde klødd på kroppen, og bedt om å gå gjennom gatene i Kongsvinger sentrum, sammen med alle de andre landssvikerne fra området, mens folket så det, dere var en skam, og unntatt folkets glede som var høylytt over fred igjen på norsk jord. 

Kildene forvirrer på dette punktet med medlemskap. Til journalist Olav Vesaas forteller du at du plutselig var blitt medlem i NS, du visste ikke hvordan det var gått til. Historiker og journalist Guri Hjeltnes mener på sin side å ha bevis for at du meldte deg inn 16. oktober 1940. Og i din sønn, Trond Tendø Jacobsens biografi over ditt liv, dirrer det av en spenning  og sårbarhet fra første side i biografien, «Kjente jeg deg?» Det som hadde skjedd under krigen, medlemskapet, og det mulige mer direkte engasjementet, det var ikke snakket om, og ble aldri det før du døde. Om det gjorde deg rolig, så uroet det dine nærmeste.

 

Det gule huset ved jernbanen

Hamar sentrum denne mandag 8. mai 2017 er nesten folketom. En norsk kvinne og en (antagelig) somalisk kvinne, begge godt voksne, går på en buss i Kvartal 48, de snakker ikke sammen, det er rett ved Strandparken der gresset fremdeles ligger blekt grønt og drømmer om varmere dager. Byen sover en lur midt på formiddagen, og drømmer. Jeg vet ikke ennå om hva.

Jeg går langs jernbanelinjene vestover. Blåveis vokser på begge sidene av gjerden ved banen, som visker de ut skillet mellom oss og togene som suser forbi. En blomsterkrans med de norske fargene ligger ensom i Strandparken ved statuen for de falne 1940-1945. Statuen av Hulda Garborg er her, og bronseskulpturer av  rådyr i flukt av Peter Durban. To jernbanearbeidere i knalloransje arbeidsdresser plukker søppel langs linja, de ser ut til å like jobben, de har et jovialt oppsyn og småsnakker med hverandre. Mye plastemballasje ligger med ujevne mellomrom langs skinnene, kastet ut av toget i fart, kastet ut før man nådde stasjonen og skulle av, eller i iver eller sult etter avgang. 

Jeg er snart der, det er lett å se Skappels gt 2, du ser huset fra togstasjonen om du anstrenger deg litt, det tar plass, et toetasjes trehus i gul/oransje, kloss inntil jernbanelinja. Med armslag rundt seg til den nærmeste bebyggelsen. I en søvnig by med hus som kneler av vær og slitasje og tælehiv, står det der rankt og verdig, utenpå, som bodde du der fremdeles, som har husets indre sjel sivet ut gjennom treplankene og står der nå og lyser, selv om det utenfor er anlagt en større parkeringsplass. Jeg liker å tenke den kom etter at dikteren i andre etasje reiste for godt fra Skappels gt 2, til stedet der det verken er søppel, kald vind eller parkeringsautomater, men kanskje lange linjer av jernbanespor, og Petras varme omfavnelse.

 

Elleve års ensomhet

Jeg står med ryggen mot Mjøsa og Dovrebanen og Skappels gt 2, blikket er vendt motsatt vei, mot torget med det nye biblioteket og kinoen på venstre hånd. Selv langt på dagen på en mandag er det underlig stille her i Hamar. Jeg krysser torget, og tar veien opp Kirkebakken, forbi Kirsten Flagstad museet og bysten av henne på høyre hånd, mens jeg etter anvisninger fra internett har skjønt at kirkegården ligger et stykke ovenfor Domkirken. Jeg løfter blikket og ser et annet kirkespir, og tenker at om jeg er på feil vei så finner jeg sikkert den andre kirkegården etter en liten bli-kjent-vandring i Hamar. Men intuisjonen i tett samarbeid med Google leder meg nordøstover og straks er jeg der, i alle fall er det en kirkegård her. Kan det være denne? Har du gått her, Rolf Jacobsen, i sol, og vind og med altfor tunge steg, så ofte du orket, for å snakke med din kjæreste Petra? 

Motet i meg synker lik tyngdekraften, rett til bunns, når jeg kommer inn det jeg tror er hovedporten på kirkegården. Hvor skal jeg begynne å lete? På andre kirkegårder fins et kart for hvor den og den ligger, de aller mest kjente, men jeg har sett dette før. På små steder, som her på Hamar, vet man hvor Rolf Jacobsen ligger begravet, det er bare vi som kommer langveisfra som behøver et kart. 

En gravemaskin er i sving og jeg går bort, føreren er svensk. 

- Jaa, joo, jag ska vell veta det, men det er nog lettere om du följer mig, sier han hjelpsomt. 

Og så er vi der. Der du har stått i all slags vær, og snakket og lengtet. Og en dag ut av de mest ensomme dager og netter fødtes det vakreste dikt: Plutselig. I desember. 

 

*** Slutt ***