Fotoessays

En kveld i mai* hadde jeg en spesiell opplevelse mens jeg nokså uengasjert leste nedover nyhetsveggen på Facebook. Noe vekket meg plutselig til live: et oppslag lagt ut av fotojournalist Stephanie Sinclair. Det var en artikkel fra den engelske avisen TIME, som bar tittelen Stanley Greene: The death of a poet.

Dødsfallet var skjedd samme morgen, og Sinclair hadde skrevet en siste hilsen på sin egen Facebookvegg til sin avdøde kollega: «Stanley, may you sleep with angels». Nære venner og kolleger var hos Stanley Greene i Paris til det aller siste, til han, da denne natten ble dag, måtte gi tapt for kreftsykdommen, sekstiåtte år gammel. Dette var en tung dag - og jeg begynte å kjenne meg selv litt berørt da jeg begynte å lese om den fremmede fotografens liv og arbeid. Oppslaget i TIME var på hele trettini sider og inneholdt fotografier fra karrieren, utdrag fra intervjuer med Greene og lenker til videointervjuer, i tillegg til kollegers vakre og såre minneord. Oppslaget etterlot et inntrykk av en fotograf som hadde vært en ærlig, varm, og tidvis rå formidler av konflikter, og erfaringer hos mennesker som var i verdens verst tenkelige situasjoner: folkemordet i Rwanda i 1994, i Zaire nå Kongo også det i ‘94, krigen i Tsjetsjenia fra ‘94, i Irak, i Libanon, i Syria. Menneskene Stanley Greene fotograferte følte jeg kom tett innpå meg, som om de sa: “Ser du hvordan jeg har det?” Jeg sanset fotografens empati, til stede i de ofte direkte portrettene, mange av kvinner i krig. Kollega i bildebyrået NOOR images, Philip Blenkinsop, forteller om Greene i sitt minneord til avisen: «Han var drevet av den urettferdighet han var vitne til; hans omtanke lå hos de undertrykte og hvis selskap han foretrakk. Han var en folkets helt, sensitiv, ydmyk og sjenerøs til tross for hans oppsiktsvekkende ytre.» (1)

Et godt bilde i Stanley Greenes øyne består av intelligens, og med et hjerte som er engasjert, og det viktigste: - en human holdning. I et intervju som ligger på You Tube utdypet han dette: «I dag ønsker mange å bli kunstnere, men man skal ikke utnytte noen i en sårbar situasjon for å lage et bilde som selger. Vi er alle en del av Altet og vi trenger hverandre.» (2)

Da jeg senere ble bedre kjent med Greenes' arbeider fikk det meg også til å tenke på den norske forfatteren Aslaug Vaa, som i hele sin forfattervirksomhet var opptatt av «poetisk tenkning», noe hun blant annet snakket om i et tv-intervju med NRK i 1964, på sin 75-årsdag:

«Poesien vil uttrykkje noko som ligg gøymt i sinnet til alle menneske. Det er den søking mot det åndelege liv som vår lekam er eit grunnlag for. (...) Dei talar om mystikaren som om han er burtenfor alt. Men mystikaren er nettopp ein realist fordi han lever so heilt inne i denne åndelege sfæren, der eg meiner den poetiske tanken fødest.»

Et annet ord melder seg i tillegg når jeg tenker tilbake på mitt første møte med fotografen denne kvelden i mai: gjenkjennelse. Vi speiler oss i samtaler med andre mennesker i vår hverdag, for bekreftelser på hvem vi er, hva vi mener og står for, men vi gjør det også i det vi leser og vi identifiserer oss med fotografier vi ser på nettet, i bøker, i avisen og i ukeblader. Jeg fornemmet mye ved meg selv i flere av Greenes fotografier, som var trykket i TIME. Men kjente også på at alt Stanley Greene hadde erfart, alle oppdrag han hadde dekket - og at han nå var død, var rett og slett veldig mye for meg å ta innover meg på en gang. Jeg leste artikkelen en gang, så måtte jeg la det gå litt tid før jeg tok den frem på ny.

Nå har det gått mer enn fem måneder siden han døde og fremdeles er det følsomt å dykke ned i hans liv og arbeid. Kan man bære på en sorg over noen man aldri har møtt?

Et av Stanley Greenes fotografier er fra Grosny, Tsjetsjenia i april i 2001. Det er i dempede farger. En kvinne kommer til syne gjennom en regnvåt vindusrute. Ikke hele ansiktet er tydelig, øynene er delvis skjult i regnet på ruten. Hun ser ikke rett i kamera, hun har et blikk som forteller meg at hun tenker på noe et stykke unna. Stanley Greene sa selv om dette bildet: «Etter at barnet hennes døde, har Zelina blikket vendt mot noe langt unna, noe flyktig. Hun sier hun føler seg som død allerede selv, om bare tiden kunne få opp farten. Stanley Greene - NOOR.» En enkel komposisjon, et portrett, blikket hennes, munnen litt åpen som vil hun si noe til oss eller til seg selv. Ruten mellom kameraet og henne viser til flere nivåer av mening. Det fins poesi i dette bildet, og jeg kan ut fra det og teksten sette meg inn i hennes tilstand, og tilstanden til alle andre mødre som har mistet et barn, og ikke vil leve videre.

Og jeg ser min egen mor i Zelina etter at døden ubarmhjertig var trådt inn på scenen i vår familie. Jeg var seks år, min søster fire og et halvt, og vi hadde en bror på to år, da nummer fire, en gutt ble født. Da den yngste var knapt året ble det påvist en svulst i magen. Han var etter det nesten ikke å se for oss andre barna. Mamma var hos ham på sykehuset, førti mil unna, hjemme gjorde faren vår det beste han kunne som omsorgsperson og gårdbruker. Da vår minste bror var et år og syv måneder gammel var det ingen flere krefter igjen i den lille kroppen til å stå imot sykdommen. Som hos Zelina tror jeg sorgen var så tung å bære at min mor ikke ville leve lenger, hun hadde lenge et blikk mot en annen verden enn denne.

Portrettet av Zelina kunne vært tatt mange andre steder enn akkurat i Grosny, og av andre mødre. Det er ingenting annet enn teksten som forteller at det er tatt der. Hvordan barnet hennes døde, eller om Zelina har flere barn eller ønsker flere, står det ingenting om. Hun ser ung ut. I slutten av tyveårene, kanskje, like gammel som min mor var da vår bror døde. Men min mor hadde flere barn, og vi fikk også mange år senere en bror til.

I seg selv, uten en tekst eller mitt eget minne, synes jeg dette er et svært vakkert fotografi. Jeg har lyst til å si at det er lavmælt. Det poetiske i det åpner opp for alt det usagte, og for mine egne minner og historier, og drømmer som jeg legger inn i fotografiet. At det er tatt med film, som jeg tror det er, gir samtidig bildet en sterkere tilstedeværelse, opplevelsen av et digitalt fotografi «varer» liksom ikke like lenge. Dette portrettet leser jeg, er blant hans mest kjente, og har referanser til den nederlandske maleren Johannes Vermeers arbeider. Vermeers kanskje mest berømte maleri i dag er Pike med perleøredobb fra ca 1665. Dette bildet fikk sin renessanse i den britiske dramafilmen med samme navn som maleriet, fra 2003, med Scarlett Johansson i hovedrollen. Et blikk på Vermeers mange portretter av kvinner og jeg fornemmer en stemning som jeg også kjenner igjen når jeg ser portrettet av Zelina i Grosny. Greene drømte tidlig om å bli maler, og hans kunnskap om også dette visuelle mediet fant naturlige uttrykk i mange av hans arbeider.

Kan vi som bor i relativt trygge Vesten overhode sette oss inn i en krigsfotografs hverdag?

Etter å ha dekket konflikter og krigshandlinger i en femten års tid, reiste Stanley Greene og en journalist i Irak. De var på vei til et annet oppdrag i landet da de ble informert om at fire amerikanske entreprenører fra firmaet Blackwater var blitt drept om morgenen i Falluja. Mens Greene var på stedet, som en av svært få vestlige journalister, så han likene av hans egne landsmenn bli tent på, med skuelystne mennesker stående rundt. Noen av de som stod der begynte å skjære i de døde kroppene for å skaffe seg suvenirer. Jeg blir fysisk uvel når jeg ser på fotoet. Gutter og menn betrakter dette foran seg, noen av dem ser bort, noen smiler litt, der de står rundt fullstendig utbrente lik. Hva tenker de? Har amerikanerne fått som fortjent? Det utbrente liket som ligger der, det var en gang et menneske, det er ingenting igjen. Greene har gitt fotoet denne billedteksten: «En mobb er samlet rundt et fullstendig ødelagt lik etter et angrep på to sivile kjøretøy i Falluja, mars 2004. Stanley Greene - Agence Vu.»

Hvordan kan Greene og hans kolleger virkelig stå i situasjoner som dette? Og ikke bare fotografene, hva med mennesker som vokser opp under slike forhold? Hvor unge er de når de «dør» følelsesmessig, etter gjentatte opprivende hendelser? Kan de unngå å bli nummen, immun mot hendelser der menneskene er redusert til «ingenting»? Greene forteller om arbeidet i Falluja at han fotograferte sine døde landsmenn uten følelser, opptatt av å komponere bildene slik han hadde lært på skolen. Bildene ble sendt hjem, de var eksklusive, «og ville bli honorert betydelig», fikk han beskjed om. Men på hotellrommet den kvelden hadde Stanley Greene det vondt. I videointervjuet som er vedlagt oppslaget i TIME om hans bortgang, beskriver Greene det slik:

«Jeg falt i et svart hull, og når jeg kom opp av det sorte hullet var jeg «død.» Det var en del av meg som hadde dødd, og i det øyeblikket tenkte jeg på det som hadde hendt i Goma, Zaire, der jeg fotograferte de døde. Jeg hadde sluttet sirkelen nå ved å bli død for meg selv.»

Var det et «før og et etter» for ham denne hendelsen i Falluja i 2004? Et vendepunkt? Jeg ser det rå i bildene han tok etter opplevelsen i Goma i 1994, men det fins unntak, som portrettet av Zelina fra 2001. Samtidig - den teksten som ledsaget bildet av henne: Since the death of her child, Zelina often stares at something far away, elusive. She says she is already dead herself, if only time would hurry up, - er det også et uttrykk for hvordan han selv hadde det nå i 2004? Var Greene blitt «død for seg selv»? Og kom det poetiske mer inn i bildene nå etter dette møtet med ham selv den kvelden på et hotellrom i Irak? Ser jeg tilbake på dagen han døde, 19. mai 2017, var tittelen på artikkelen i TIME: the death of a poet. Ble poeten født etter å ha kommet levende opp igjen av hullet han beskriver? Slik et av hans bilder fra Goma forestiller en mann som løper vekk i tåka: Han klarte å redde seg i sikkerhet fra det frådende juvet i bakken under ham, som ropte det på ham.

Lik en pendel. Når den svinger langt nok ut, svinger den tilbake, før den roer seg i senter. 

Jeg ser på et av fotografiene fra en av hans reiser i Libanon i 2006. Fotografiet er i svart/hvitt. Vi ser kun baksetet på en bil der tre barn og to voksne sitter. Vindusruta er nesten helt sveivet ned. Greene skriver: «En jente ser ut av bilvinduet, speiler det grusomme hun har sett de siste tjueto dagene. Stanley Greene - NOOR.» Jeg tror alle barna på fotoet er jenter, og det er den eldste jenta vi ser tydeligst, hun sitter lent fremover og holder fast i setet foran. Alle de tre barna ser rett i kamera med store skremte øyne, det gjør også den ene kvinnen, antagelig en av mødrene, mens den andre kvinnen ser tomt foran seg. Den eldste jenta, kanskje er hun åtte år, fyller store deler av fotoet. Det er en svært alvorlig stemning i bilen, og blikkene deres borer seg inn i mitt, som om de også spør meg hva som skjer? Som Greene selv understreker: Barnas øyne har sett altfor mye.

Det barna i bilen har sett har Greene selv sett og i et tiår dokumentert rått, rett på. Dette fotografiet her viser en annen side ved krigen, konsekvensene, speilet i barnas øyne.

Sommeren 2016 møtte jeg et barn, som uten å ville det selv var kommet til Norge på grunn av krigens herjinger i Midtøsten. Jeg så henne sitte utenfor et transittmottak i Oslo og leke. Det var for en stund hennes nye hjem før hun ville bli flyttet til et annet sted i Norge. Først så hun meg ikke der jeg kom forbi. Jeg satte meg ned hos henne, jeg hadde noen minutter før jeg skulle på et møte om frivillighet på mottaket hun bodde. Jenta var kanskje fire, fem år gammel.

- Merhaba, sa jeg.
- Merhaba, svarte hun tilbake litt sjenert.

«Hei.» Det ble stille. Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si. Hodet mitt var tomt. Jeg hadde i farten glemt helt enkle arabiske ord jeg hadde lært meg etter reiser til Midtøsten og kurs hjemme i Norge. Jeg følte meg dum der jeg satt, jeg ville så gjerne prate med henne. Jeg trodde hun kom fra Syria, og jeg lurte på hvordan hennes verden var nå. Her. Hun løp ikke bort fra meg, men tok flere gresstrå og formet dem til en ring som hun la over høyre ringfinger og viste meg. Jeg nikket og smilte, sa på norsk den er fin. Etter litt taushet kom jeg på hva man kan si for å spørre hvordan noen har det:

- Kayf hala’k?
- Hamdr’ullah, svarte hun raskt.

Ny taushet. Der og da kom jeg ikke på hva det betydde, tenkte det betyr «bra», men hva er «bra» for henne? Da jeg senere kom hjem og slo det opp, så jeg det betydde «Takk Gud», det er noe man gjerne svarer etter å ha opplevd noe som kan ha vært en påkjenning, - som en flukt? Før man står foran en større utfordring, sies det motsatte: «Insh’allah», hvis Gud vil. Og det hadde de antagelig sagt alle sammen, før de la ut på den lange og vanskelige reisen som hadde endt her i Norge.

- Suria? spurte jeg henne så, og hun nikket at hun var fra Syria.

Så spurte hun meg om noe, det var en lang setning. Hun tenkte nok at den damen kan snakke med henne på hennes eget språk, men jeg kunne ikke svare, og tenkte på ordbøkene som lå hjemme. Nå i en så viktig situasjon var alt glemt.

Jeg måtte gå, møtet startet straks. Jeg reiste meg, ga henne et smil og tenkte at jeg like gjerne kunne gå hjem. Jeg var berørt, mettet av inntrykk etter selv et så kort og stort sett taust møte. Også denne unge jenta har sett for mye.

Hvor er barna i bilen hen nå, de som Stanley Greene fotograferte?

Da Stanley Greene erindret sin mester Eugene Smiths «formaning» om ‘å gi tilbake’ omkring 1989 var han førti år gammel. I 1989 var jeg nitten og befant meg i mørkerommet på en skole. Siden har tanken om å reise til krig- og konfliktsoner og rapportere hjem om verden, på godt og vondt, med ujevne mellomrom, meldt seg også hos meg. Fotografier kan sette i gang hos meg samtaler med mitt samfunnsengasjement og følelsesliv.

To år etter at krigen brøt ut i Syria var Stanley Greene i Aleppo. Det var i 2013 og det var livsfarlig å være journalist i det krigsherjede landet. I november 2008 reiste jeg sammen med en kamerat rundt i Syria. Jeg og min kamerat var turister, som mange nordmenn før oss. Jeg hadde lenge hatt et ønske om å se hvor Silkeveien hadde gått, bilder fra den ruta hadde brent seg fast på netthinnen fra en programserie på tv da jeg vokste opp. Den arabiske delen av Silkeveien var eksotisk, annerledes, inntullet i ørkensand og mystikk. Og det var den delen som fascinerte og trakk i meg. Silkeveien var ellers en handelsvei, som strakk seg fra Kina via blant annet Syria med oldtidsbyen Palmyra, og til Europa.

Så vi reiste og møtte mennesker som inviterte oss hjem til seg i Damascus, som ordnet privat skyss til Palmyra etter god tid sammen over samtaler og frokost i Maaloula - og på hotellet i Palmyra bestilte vi sjåfør som kjørte oss de seks timene det tok til Aleppo. Når jeg tenker tilbake på reisen vår er det møtene med menneskene jeg minnes aller best.

 Et fotografi tatt av Stanley Greene viser fire menn som løper opp en skråning, og vekk fra en eksplosjon. Bildet er uskarpt. Den lange eksponeringen viser til at det skjer noe hurtig i situasjonen. Fire menn løper for sine liv. Stanley Greene har skrevet: «Men run after a bombing in Tikrit, Iraq. Stanley Greene - NOOR.» Jeg føler på redselen til mennene. Den er til stede i fotografiet fra 2004.

Naseh, verten vår over en bedre middag i utkanten av Damascus og Nikoalus som drev kafé i hovedgaten i Maaloula, - har de begge måttet løpe for sine liv fra en eksplosjon? Jeg tenker på dem, jeg vet ikke hva som har skjedd. Klarte de seg? Fant de et skjulested? Og familiene? Jeg ser dem i dette fotoet, ser for meg at de løper unna sammen med andre, med høy puls, slik Stanley Greenes fotografi viser fra Tikrit. Livredde for å bli truffet. Var de heldige, eller mistet en eller begge livet første dag? Rakk familiemedlemmene å komme seg i sikkerhet? Hvordan har de det i dag, om de lever? Har de flyktet fra landet? Om mennene på fotoet Stanley Greene tok tilbake i 2004 overlevde, vet jeg ikke, men mange har løpt for livet, for å finne et skjulested i denne snart sju år lange krigen, men finnes et?

Før krigen brøt ut i 2011 reiste mange nordmenn til Syria, et land rikt på kulturskatter, og mange unge reiste for å være utvekslingsstudenter i Damascus. Og ikke ante vi heller noe om hva landet hadde i vente, under vår rundreise. Eller tenkte på hvordan en krig skaper angst, river mennesker fra hverandre, skaper krater der hjem har stått, og dreper med kaldt blod, voldtar, og sender i fengsel barn, unge menn, fedre. Hva gjør det ikke med den som forsøker å leve videre der minnene om ens kjære fortsatt er levende, og for den som flykter?
Jeg har et minne fra da vi ventet på busstasjonen i Homs, på vei tilbake til Damascus, og kom i snakk med nysgjerrige som ville vite hvor vi kom fra. Tidligere denne høsten hadde Jyllandsposten trykket karikaturtegningene av profeten Muhammed. Avisa Dagen i Norge hadde fulgt opp. Mange samlet seg rundt oss, kanskje hele femti personer. Vi ble spurt hva det var godt for, ikke i en anklagende tone, selv om noens blikk ikke var til å spøke med. Vi ble spurt hvordan man kan være så respektløse overfor en annens religion, slik vi forstod de så det. Vi stod der svar skyldige. De vi møtte hadde ikke erfart, fortalte de, at aviser kan gi uttrykk for en annen mening enn statens.

The Baron Hotel er en av de største trekkplastrene i Aleppo. Det var mange norske navn i gjesteboken på hotellet. Her hadde Lawrence of Arabia hatt en suite, Agatha Christie også. Vi hadde ikke booket oss inn på dette hotellet, men det var her sjåføren stoppet. Sjåføren hadde ikke funnet en minibank inne i byen så vi fikk betalt ham det vi skyldte, og vi to i baksetet så rådville på hverandre. Men som ved et trylleslag stod hotellsjefen ved The Baron Hotel, Mr Walid, ved bilen, en litt distingvert type med en sigar i munnviken. På utmerket engelsk spurte han meg om det var i orden at han betalte for oss. Han åpnet en stor sort lommebok og bladde opp det sjåføren skulle ha. Vi hadde ikke møtt hverandre før. Men han hadde tillit til oss og inviterte også der og da på middag. Kjøkkenet var stengt, kokken var gått hjem for dagen, men ble bedt om å komme tilbake og diske opp, for oss to.

Kjære Walid! Jeg har i disse årene som har gått tenkt så mange ganger på deg, på hvordan det gikk med hotellet ditt, The Baron Hotel? Tenkt på å skrive til deg, vi lovet det, sende bilder av oss tre sammen. Nå er det for sent. Jeg leste et intervju med din kone tidligere i år, at du døde en naturlig død. Takk og lov for at du ikke døde av en skarpskytter, eller av en bombe, eller av en rasering av ditt elskede hotell. Du må ha grått over å se byen din bli så fullstendig ødelagt, og hotellet da det falt, levde du da? Jeg kommer tilbake, til Syria, til Aleppo, din hjembys Haleb. Som jeg hadde ønsket å se deg da. Takk for utmerket gjestfrihet, takk for ditt vesen og sjarm. Shukran.

I et av fotografiene Stanley Greene tok i Aleppo går en soldat kledd i kamuflasjebukser, t- skjorte og bombevest med ryggen til betrakteren. Han går alene i ruiner. I teksten som følger bildet forklarer Stanley Greene hvor vi er: «The old souk in Aleppo, April 2013. Stanley Greene - NOOR.» Jeg kan huske at jeg handlet i denne souken fem år tidligere og kjøpte med gaver hjem. Jeg kjøpte lange sorte, enkle og pene fingervanter med perler på. Jeg tenker alltid på Aleppo når jeg tar de på. Her var det liv. Vi gikk der om kvelden da mørket hadde falt på, og skapte stemningsbilder jeg for alltid vil huske. Sammen med The Baron Hotel var denne souken byens virkelig store turistmagnet. Den sydet av liv tidlig og sent, og å gå der i mørket blant alle varene som luktet og lyste mot en fra montre, disker og boder, var som å gå rett inn i et orientalsk eventyr.

På NOORimages sin nettside fins flere fotografier fra Aleppo. Stanley Greene laget et fotoessay med tittelen: The dust of Aleppo. Her skriver den italienske frilansjournalisten Francesca Borri en tekst til Greenes bilder, den starter slik:

«Worn out, and soul of dust, you twist and turn amid the piled sandbags to escape the never ending snipers. How long does it take? You ask, your nerves crumbling, how far is it? Only now you do understand this war, when in the middle of nowhere, Alaa says: It’s here.» (4)

Souken i Aleppo var på 4000 kvm2. Her var alt til alle hverdager, og det lille ekstra til livets magiske opplevelser. Gull, sølv, juggel. Og en viktig møteplass. Det er ingenting igjen, annet enn knust inventar, søppel. Og som Borri skriver videre i essayet, nå fins det her ikke engang rotter.

Da jeg oppdaget Stanley Greene hadde jeg ingen anelser om hva fotografen skulle vekke hos meg. Stephanie Sinclairs to stikkord på Facebook: «fotograf» og «poet», - samt «må du sove med engler», ble som tre magiske gnikk på Aladdins lampe - og en helt spesiell forbindelse ble synlig for meg.

Lenge før sola stod høyt på himmelen i Paris den 19. mai var Stanley Greene blitt hentet hjem, og kanskje av engler.

Da sola forsvant i havet samme kveld hadde en fotograf for alltid festet seg i min bevissthet.

 

Foto: Kaisa Ytterhaug

Noter:

* 2017

1 http://time.com/stanley-greene/ (Lesedato: 19.05 2017)

2 https://www.youtube.com/watch?v=bvtgzOEG-k8 (Lesedato: 14.10.2017)

3 Andersen, Per Thomas (red) Lesing og eksistens. Leif Mæhle: Aslaug Vaa «om poetisk tenkning» og «poetisk visjon». (2006): 258

4 http://noorimages.com/feature/on-the-frontline-in-aleppo/ (Lesedato: 4.11.2017)

 

 

- et essay om syv av Marcus Bleasdales fotografier fra Kongo

(Fotografi nummer 1) Det må være vannstrålene fra dusjen som får ham til å le så hjertelig. Dråpene treffer ham midt på hodet før de spretter videre nedover den magre kroppen, eller ut i rommet, og til alle kanter. Ansiktet er et eneste stort smil. En perfekt tanngard lyser opp i det mørke ansiktet. Det er god stemning i badeværelset blant guttene som alle kan være en ti-tolv år gamle. Bak den leende gutten under vannstrålen står nestemann med et håndkle under armen. Også han smilende, men mer sjenert enn gutten som akkurat nå er omfavnet av det sildrende vannet, - i et sjeldent ubekymret øyeblikk.

Jeg elsker dette bildet! Hver gang jeg ser på det blir jeg glad langt inn i sjelen, dette fotografiet lyser mot meg av ren og bekymringsløs væren. Og hver gang jeg ser på det glemmer jeg et kort øyeblikk det sørgelige faktum: at bak gleden i ansiktene hos disse barna gjemmer seg de aller tyngste erfaringer.

Fotografen er britiske Marcus Bleasdale (f. 1968). Det er tatt på et senter for foreldreløse barn i Kongos hovedstad, Kinshasa, og er med i hans bok, The Rape of a Nation, fra 2009. Fotografiene i boken er utelukkende fra Kongo. Første gang jeg så hans arbeider fra det afrikanske landet var han min lærer. Det var høsten 2013 på en skole i Oslo, en by den engelske fotografen hadde flyttet til etter å ha funnet kjærligheten i en kollega, den norske dokumentarfotografen Karin Beate Nøsterud. Bleasdale bodde før det i en årrekke i London, mens hans oppvekst var i landsbyen Brindle og i Preston, nord i England. Området ligger i Lancashire og er et yndet reisemål for den som søker flotte naturopplevelser, med klipper som vender ned mot Irskesjøen.

Hans foreldre er irske, og speidet kan hende etter nytt hjemland over den nevnte Irskesjøen fra motsatt side på 1960-tallet. Moren kom fra en stor familie, hun hadde femten søsken, og Marcus ble oppdratt i en familie med tette bånd. På sekstitallet ble irer sett på som annenrangs borgere i Nord-England, har Bleasdale fortalt i et intervju med journalist Mark Goldberg. For Bleasdalefamilien, derimot, var respekt for andres kultur viktig. Bestefaren reiste til New York på tidlig nittenhundretall og tilbake til Irland, og Marcus vokste opp med historier om andre mennesker og andres kulturer og forteller at det vekket et ønske i ham også om å se hvordan andre lever: «Det har alltid vært et stort behov i min familie for å forstå et lokalsamfunn, og anerkjenne betydningen av andre kulturer, så det å forstå hvordan undertrykte mennesker lever følger med meg når jeg reiser.» (1)* se noter i bunnen av teksten.

Det syntes likevel å være lite som tydet på at Bleasdale skulle bli fotograf, og aktivist. Han hadde bak seg en lengre karriere som forretningsmann i en bank i London før han ble fotojournalist på heltid. Arbeidet i denne banken innebar mye reising, og medførte at han fulgte ekstra nøye med på endringene som skjedde i Europa utover nittitallet, blant annet det som skjedde på Balkan, først i Bosnia, og senere i Kosovo. En rapport en kvinne skrev om livet sitt i Kosovo gjorde dypt inntrykk på ham. Og så skulle skjebnen komme enda tydeligere på banen gjennom en opplevelse på jobben. En kollega på Londonkontoret leste en morgen avisoverskriftene om hendelser i Kosovo, men kollegaen viste bare interesse for kursen på amerikanske dollar og tyske mark. Kollegaen spør Bleasdale hva han tror kursene på disse to valutaene nå kan ha steget til, sett i lys av de siste hendelsene. Fotografen har i flere intervjuer gjenfortalt denne historien om samtalen mellom ham, og den tidligere kollegaen, som stilte slike «uvesentlige spørsmål», mens en humanitær katastrofe utspilte seg i et annet europeisk land. (2)* Like etter denne samtalen sa Bleasdale opp jobben i banken, for aldri å vende tilbake. Det var en onsdag, erindrer han i intervjuet med Goldberg, «fredag satt jeg på et fly til Makedonia, og med meg hadde jeg et kamera». Det var i 1998, og han var fylt tretti år. Bleasdale dekket krigen i Kosovo i ’98 og utover i ’99 til den tok slutt 11. juni dette året.

 

Et liv i drift

(Fotografi nummer 2) Det kan være utpå morgenen, eller ettermiddagen, jeg er ikke sikker, men solen står høyt. Jeg ser konturene av noen kvinner i motlys gående fra meg, med kar på hodene. Mellom skyene faller solstrålene varmt over dem. Det er som om kvinnene skaper en rytme innover i bildet, i en formasjon lik en firkløver i en eng badet i lys. Fotografen sitter lavt. En linje blir til mellom det kameraet fanger, mellom gresset og himmelen. Svakt skrånende åser skimtes i horisonten, stedet er en stor åpen slette i landskapet. Denne linjen blir et bånd mellom himmel og jord, og det båndet, det er kvinnen, - som kvinne, og som skikkelsen av liv og håp, og bestandighet. Kvinnene på fotografiet er på vei inn i Goma med vann på hodene, eller om det er hele livet sitt de bærer på hodet? De er på vei inn i campen etter å ha flyktet fra kamper i Karuba og Mushake. Kampene har økt i intensitet mellom regjeringsstyrker og opprørere i Karuba, leser jeg av teksten Bleasdale har skrevet til bildet. Goma ligger under en het sol, nord i Kivuprovinsen. Fotografen har ikke fastsatt hvilket årstall han tok dette fotoet, som må være fra en filmrull, det kornete i bildet forsterker det sanselige øyeblikket. Under den hete himmelen står et stort tre og skaper skygger og beskytter mot solens skarpe stråler. Trekronen er stor og brer seg utover i landskapet. Lik en varsom hånd, - og stødig, står treet ved inngangen til hyttene i denne delen av Goma, og innbyr til hvile.

De fleste fotoene i boken fra 2009 viser oss barn og voksne med gravalvorlige ansikter og blikk som ser rett inn i kameralinsen, mens noen få er som dette nettopp nevnte bildet, hvor blikket vårt følger med inn i campen. Inn i enda en camp. Fotografen dokumenterer en tilværelse millioner av kongolesere erfarer: mellom fødsel og død er livet fattigdom, overgrep og sykdom. Og flukt. Stadig nye camper, stadig nye brønner som må graves, og jord som må vendes. Et liv i drift.

Tjuefire år gamle Tanzira er en av dem som har fortalt historien sin til fotografen. Den er gjengitt i The Rape of a Nation, skrevet som et innstikk i sort skrift på hvit bunn, mellom to sorte sider, og kan leses som en av utallige ulykkelige situasjoner kvinner i landet har måttet erfare:

«Vi var hjemme hos oss

da CNDP

(National Congress for the Defense of the People) rev ned døren vår

og startet med å be meg

om penger.

De ropte at

de ville drepe min ektemann.

Jeg ga dem noen penger jeg hadde

men de slo ham likevel.

De sa en gang til

at de ville drepe min ektemann.

Jeg sa jeg hadde mer penger,

de tok dem.

De tok så min ektemann utenfor

og skjøt ham.

De kom inn og sa

de ville drepe meg

men en av soldatene mente de ikke kunne drepe meg siden jeg var gravid, så de dro.

Jeg flyktet til Rutshuru, det var onsdag.

På lørdag fødte jeg barnet mitt.»

 

Overgrepets ansikt

Det er ikke alle soldater som lar gravide være i fred. Boktittelen henspiller på kvinnenes sårbare situasjon. Voldtekt er et mye brukt våpen i Kongo. Men Kongo som nasjon har også opplevd overgrep i hundrevis av år. Vesten har forgrepet seg på landet siden 1300-tallet og frem til 1960. Da Kongo fikk sin selvstendighet endret det navn til DR Kongo, Den demokratiske republikk Kongo. Urolighetene har fortsatt etter diktator Mobutu Sese Seko, som satt ved makten fra 1965 til 1997, og nå i 2018 (da dette essayet skrives) under president Joseph Kabila, som omtrent arvet makten da hans far, Laurent-Désiré Kabila, døde i 2001. Joseph Kabila har nå sittet to år på overtid, perioden hans var over 20. desember 2016. Det ønskes sårt nyvalg. Og denne frustrasjonen forårsaker uroligheter som fyrer oppunder agendaen til opprørsgrupper. Naturressursene som landet er rikt på, er en annen kilde til konflikt. Multinasjonale selskaper som investerer i landet er grådige. Presidenten ber dem legge mer igjen i takknemlighet.

Det er nettopp naturressursene som har engasjert fotografen. The Rape of a Nation er et resultat av Bleasdales mange reiser siden 1999 til den østlige delen av Kongo, for å dokumentere menneskerettighetsbrudd i forbindelse med utnyttelsen av naturressurser i landet: gull, diamanter, kobolt, tinn, blant flere. For eksempel kommer 60% av all kobolt som fins i verdens gruver fra Kongo. (3)* Denne informasjonen kom frem i en større artikkel som The Washington Post publiserte i 2016, og i samme artikkel skriver avisen: «[Det multinasjonale selskapet] Samsung SDI forsyner Samsung, Apple og bilprodusenter som BMW med batterier, og uttaler at de har gjort sine egne undersøkelser og ikke har funnet ’noen tegn’ på at den kobolt de brukte var mistenkelig, selv om det var kobolt fra Kongo.» (4)*

I 2000 oppdaget verden grunnstoffet koltan, og det fantes to steder: i Australia og i øst- Kongo. I David van Reybroucks bok Kongo - Historien om Afrikas Hjerte (2010) fortelles historien om mobilgigantene Nokia og Ericsson som ville lansere en helt ny mobiltelefon i 2000 og Sony som var på nippet til å lansere sin Play Station 2. Sistnevnte ble utsatt «på grunn av en nedgang i koltan-tilbudet (...)» På under et år, forteller van Reybouck, steg malmen fra 30 til 300 dollar pundet. Malmen ble gravd ut, og ga en pen inntekt til staten: «men i Kongo var koltanen snarere en forbannelse enn en velsignelse. En svak stat med store naturressurser - det er å be om problemer.» Uhederlige var ikke bare landene Rwanda og Uganda som kontrollerte gruvene, forfatteren lister opp en rekke involverte aktører som satt i enden av forsyningslinjene: «(...) de multinasjonale gruvebedriftene, lysskye flyselskaper, notoriske, men ugripelige våpenhandlere, uhederlige forretningsfolk i Sveits, Russland, Kasakhstan, Belgia, Nederland og Tyskland som tjente på å videreselge råstoffene fra Kongo». (5)*

 

Morgen i Mongbwalu

(Fotografi nummer tre) En gutt på kanskje seksten år sitter alene på en seng i en spartansk innrettet sykestue i Mongbwalu, nordøst i Kongo. Han er radmager, beina i kroppen sees tydelig under skinnet. Kinnene er innhule, han ligner barn fra nyhetsreportasjer jeg har sett om hungersnød. Det er sjelden jeg har sett bilder av ungdommer så magre som ham. Gutten sitter på en seng med bar overkropp, og med for store bukser som er provisorisk knytt sammen i livet. Han sitter lutende fremover og ser ned på hendene sine. Hver gang jeg ser på dette fotografiet truer tårene med å komme, om jeg nå bare kunne gjort noe for å hjelpe? Jeg vil holde rundt ham. Han ser ut til å være tom for krefter, tom for håp, forlatt. Det ligger en stor stillhet i fotoet, som om også tiden holder pusten mens den overvåker tilstanden hans, og i selvsamme øyeblikk brer den et tykt lag av stillhet ut i rommet. Gutten ser ut til å ha resignert. Det henger et teppe over fotenden på sengen, og et laken ligger krøllete ved siden av ham. Der det kan ha vært en pute står nå en balje. En boks og en eske med medisiner, eller som er tom for det, står på et bord ved sengen. Billedteksten forteller at han er gullgraver og har pådratt seg tuberkulose etter arbeid i gruvene. Han kjemper alene, leser jeg, «med de siste kreftene han har, i en seng i et sanatorium, som ellers er blitt forlatt.» Kanskje rømte de ansatte her av redsel for å ende opp som skyteskive i et sammenstøt mellom opprørsgrupper? Fotografen skriver at de fleste gullgravere i denne regionen er stridende som kontrollerer mineralrike områder og profitterer på ressursutnyttelse av arbeidere. Andre, som denne gutten, er tvunget av soldater til å grave etter gull for liten belønning, og kanskje kjemper de sin siste kamp mot døden, som venter ved døren. I noen minutter blir han sett av fotografen og aktivisten Marcus Bleasdale. Han blir sett av meg som har kjøpt The Rape of a Nation. Og nå av deg som leser dette. Fotoet ble tatt i 2004.

Det er ikke kuler som tar livet av de fleste i nordøst Kongo, men mangel på medisiner. I forordet til boken skriver forfatteren John le Carrè at 1450 mennesker dør hver dag, nettopp fordi medisiner ikke kommer frem. Menneskene sykner hen og dør en langsom og smertefull død. Jeg hørte av en venninne om en pensjonert kongolesisk lege som en gang bodde i Norge. Han er jevnlig tilbake for å besøke sønnen som er bosatt her, og da er denne legen innom et av Norges større sykehus der han arbeidet sammen med tanten til min venninne. Med seg tilbake til Kongo har han utrangert medisinsk utstyr. Men det er utstyr som fremdeles virker.

 

Afrikas hjerte

(Fotografi nummer fire) I en av gruvene ser vi menn og kvinner i ferd med å knuse stein. Det er også barn på dette fotografiet. Jeg registrerer en oppgitt stemning. En av mennene ser fotografen inn i øynene. Fotografen har stilt seg litt høyere enn de andre i gruven, som om han ser ned i et mørke, som ikke bare fins inne i gruva, men som fyller disse arbeidernes sinn. Mannen i forgrunnen har et blikk som er direkte, og ærlig. Han har store blanke øyne, og jeg ser inn i et liv jeg har få forutsetninger for å forstå. Men de grunnleggende verdier deler vi kanskje? Behovet for fellesskap og for frihet, for å ikke bli utnyttet, men sett og respektert, samt å ha omtanke og kjærlighet for hverandre. Jeg ser spørsmål og fortvilelse i blikket hans også, som om han sier til fotografen: «Hva slags liv er dette her? Ser du det er barn her, og kvinner? Du er kan hende velmenende, men hva hjelper det meg at du er her? Det endrer ingenting!»
Men kanskje tar jeg feil, at det fremdeles fins et glimt av håp hos denne mannen? Kanskje om han visste at denne fotografen gjør mer enn å dokumentere? Bleasdale banker på dører hos mennesker med makt, for å skape endringer. Fotografen har skrevet denne teksten til bildet: «Arbeidere på kontrakt knuser stein i Bongwbalu, østlige Kongo. Hele familier jobber i slavelignende forhold for krigsherrer som kontrollerer store landområder, som henter ut gull de kan betale militære operasjoner med.» Fotografiet er tatt i 2004.

Kongo ser jeg for meg er et vakkert land med en storslått natur. Elven med samme navn som landet renner gjennom storparten av «Afrikas hjerte». Regnskogen i Kongo bidrar til at jorda får puste og er på størrelse med Brasils. Men naturen i seg selv er ikke i søkeren for fotografens blikk i disse fortellingene fra Kongo. Det er snarere de vilkår menneskene lever under. Likevel, i Marcus Bleasdales fotografier i svart/ hvitt har åsene, trærne, himmelen, og gruvene en viktig plass i komposisjonene. 

 

Det livgivende elveløpet

(Fotografi nummer fem) I sør mot Angola og Zambia, i provinsen Katanga, renner en elv som heter Upemba. I motlys sitter fotografen bak i båten til en fisker, som speider utover vannet og sivet, han har trukket opp den ene åren. Seks kvinner henter vann i elven, det har vært et kolerautbrudd. Fiskeren ser på kvinnene som bærer vann i kar på hodet. Det lyser harmoni og fred av fotografiet, som Bleasdale tok i 2005. Det som derimot er svært problematisk er at den tilsynelatende idylliske tilstanden lar oss ikke se giftene som fins i det livgivende vannet. Miljøvernere og aktivister peker på kobolten og kobberet som fins i grunnen, og som graves ut, som kilder til ødeleggelser av vannet, og som i sin tur fører til sykdom, og misdannelser hos nyfødte.

(Fotografi nummer seks) Fire år gamle Kajinga Kabongo ligger på en benk, døden nær. Medisinsk personell på et helsesenter i Dubie, Katanga, setter en sprøyte i den altfor tynne armen. Hodet på den lille gutten er mye større enn overkroppen, han får intravenøs ernæring gjennom huden på den andre hånden. Øynene følger med på det som skjer. Det ser ut som han har fått litt melk, og noe har rent ned på brystet. Den lille er fra landsbyen Kabamba, og er akkurat nå i trygge hender etter at han har vært på flukt med familien fra kamper mellom opprørsgrupper og regjeringssoldater. Dette fotoet ble tatt i 2005. Skal tro om lille Kajinga har overlevd? Uansett hvor i verden barn vokser opp er det de som er mest sårbare og totalt uskyldige under en krig og i konflikter.

Ustabiliteten i landet preger også tilværelsen til guttene i badeværelset i Kinshasa. Fotografiet av dem (det første i teksten) er ett av kun fire bilder av barn som smiler og ler, ja, som ser ubekymret ut, i Marcus Bleasdales bok fra Kongo. The Rape of a Nation teller ellers rundt 120 fotografier, de fleste over en dobbeltside. Det finnes mange slike sentre for foreldreløse, og av flere grunner. En åpenbar årsak er at barn som mister mor og far og ikke har andre slektninger igjen flytter på barnehjem for å overleve. Noe annet er at mange barn opplever det totalt meningsløse å måtte «betale» med sitt liv hvis familien opplever motgang og økonomiske tap. Barn kan få skylden ved å bli anklaget av foreldrene for å være forhekset. I en artikkel i The Economist tilbake i 2002 ble det trukket frem at av 40 000 registrerte gatebarn i Kongo var 80% blitt kastet ut av sine egne familier, fordi de skulle være «hekser». Dette skal visstnok være et fenomen av nyere dato: «Før klandret man sine ledere for ens forferdelige livssituasjon, nå er det barna det går utover», skriver avisen. «Det kan være dødsfall eller sykdom, en avling som gikk dårlig eller tap av arbeid.» (6)*

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være uttrykk for en dyp frustrasjon over tiår, ja, over generasjoner med krig, ustabilitet og fattigdom i landet, og ikke noe foreldrene dypest sett mener.

 

Visuell aktivist

Marcus Bleasdales fotografier forteller historier om barn som arbeider i gruvene, som utnyttes og fornedres. Sjeldne er de øyeblikk der barn er barn, der de leker, lærer og fryder seg i dusjen. Fotografen har fortalt at barn har pekt mot ham med et skytevåpen. Tidligere, da han selv røykte, kunne han peke på røykpakka: «Vil du ha en?» Det løste stort sett opp spenningen, men det var en vanskelig situasjon, for barnet var ikke bare bevæpnet, det var i mange tilfeller også ruset. Det kunne bli virkelig farlig, har han uttalt.

Fotografen intervjuet en elleve år gammel barnesoldat, Madeleine, hos Mayi-Mayi, en lokal militær gruppe. Jenta fra Kivus forteller i The Rape of a Nation at også hun har vært ruset under tjeneste som soldat:

«Første dagen i campen,

var treningen veldig hard.

Jeg vet ikke egentlig hvordan

jeg lærte å drepe.

Vi hadde ikke skytevåpen til å begynne med. Vi brukte macheter

og noen ganger piler.

Med det samme vi drepte fienden

tok vi fra dem alle våpen.

Noen ganger skar vi over strupen på dem. Da jeg fikk mitt første våpen,

var det tøft.

Kroppen skalv.

Jeg var redd.

Så ble det moro

å ha et våpen og drepe.

Jeg følte meg tilfreds.

Det var en krig som pågikk.

Jeg kan ikke fortelle deg

hvor mange jeg drepte.

Jeg bare forlot de døde kroppene

og dro videre.

De pleide å gi oss marijuana

slik at vi kunne drepe uten å være redde. Å røyke og drikke

gjorde oss lykkelige.

det gjorde oss grusomme

som dyr.»

(Fotografi nummer sju) Ett av fotografiene i The Rape of a Nation er av et barn syklende på en landevei, med et våpen på ryggen. Gutten, som er kledd i en t-skjorte, bukser og støvler, når nesten ikke ned på pedalene. Han er en barnesoldat, han også, på vei til basen i Ituri-distriktet nordøst i Kongo. Dette var i 2003. Det er virkeligheten i Kongo. Ingen skolesekk, men et dødelig våpen han (eller hun) kanskje er bedre på å bruke, enn de er til å lese på sitt eget morsmål.

Hvor er denne gutten i dag? Og Madeleine?

Barn har trodd at fotografen har villet skyte på dem - med kameraet. Det har for dem lignet et våpen. Slik kan det man har sett før feste seg i hukommelsen og siden skape uriktige koblinger. Men jeg forstår dem. Kameraet tar man jo opp til øynene og man trykker ned en knapp, «klikk». Men denne fotografen kommer i fred, og med et engasjement. Han vil løfte arbeiderne ut av det mørke deres president, multinasjonale selskaper og militæret har ført dem inn i. Han vil kaste lys over dette mørket så verdigheten kan gjeninnsettes.

Et foto av Marcus Bleasdale selv på hans egen nettside viser ham mens han løper i en gate, han fotograferer samtidig. Han har rettet kameraet mot en soldat som avvæpner en annen person. Det er antagelig en kollega av Bleasdale som har fanget ham i dette øyeblikket. Her ser vi hvordan fotografen ser ut for en kongoleser: lys i huden, slank, brunt krøllete hår, blå jeans og skjorte i grønt, og kun et kort objektiv på kameraet. Bleasdale ser så absolutt europeisk ut. Kameraet fanger øyeblikket mens han løper, slik fremtrer også han selv uskarp som resten av bildet.

Det er livsfarlig å være journalist og fotograf i Kongo. Men Marcus Bleasdale trosser frykten. Hans arbeid er for viktig.

 

Foto: Kaisa Ytterhaug

 

Kilder: Bøker:

Bleasdale, Marcus (2009): The Rape of a Nation. Nederland, Mets & Schilt.
Van Reybrouck, David (2011): Kongo - Historien om Afrikas Hjerte. Norge, Font forlag.

Avisartikler:
The Economist: 05.12.2002 Sad Little Sorcerershttps://www.economist.com/node/1482266
The Washington Post: Todd C. Frankel 30.09 2016 The Cobolt Pipeline.https://www.washingtonpost.com/graphics/business/batteries/congo-cobalt-mining-for- lithium-ion-battery/

Podcast:
Global Dispatches: Mark Goldberg 01.05 2017 Episode 149 Marcus Bleasdale.http://www.globaldispatchespodcast.com/episode-149-marcus-bleasdale/