The show of soul
"Well here we are in a special place.
What are you gonna do here?
Now we stand in a special place.
What will you do here?
What show of soul are we gonna get from you?"
The Waterboys (Don't bang the drum, 1985)
My show of soul
Jeg jobber nå (2024) med et prosjekt som handler, litt generelt sagt, om "menneskets frihet til å velge sitt liv".
Mitt siste fotoprosjekt var On Loving Ground, som ble bok og utstilling.
Lenger ned på siden kan du lese mer om hvem jeg er. Kanskje det treffer deg og du vil ønske et samarbeid? Se også i menyen under Hva jeg tilbyr.
I forordet til romanen Demian. Fortellingen om Emil Sinclairs ungdom (1919) skrev den tysk-sveitsiske forfatteren Hermann Hesse: "Men hvert enkelt menneske er ikke bare seg selv, han er også det enestående, ganske spesielle og i ethvert tilfelle viktige og bemerkelsesverdige punkt hvor verdensfenomenene møtes, bare en eneste gang i akkurat denne formen, en gang og aldri mer. Derfor er ethvert menneskes historie viktig, evig, guddommelig (...)"
Dette forordet ble skrevet rett etter første verdenskrig. Hesses ord er som en ledestjerne for min eget arbeid. Vi skulle ikke behøve å oppleve en krigssituasjon, eller noe i nærheten av det, for å forstå hvilken iboende verdi et menneske har. Ser vi rundt oss i dagens samfunn synes det som om at dette er fort gjort å glemme.
Når jeg fordyper meg i et personlig fotoprosjekt føler jeg at jeg er på jobb for også noe større enn meg selv. Å fotografere, og å se gode fotografier, heler også min egen personlige historie. Når jeg fotograferer kan det skje noe magisk, jeg kan merke det når jeg ser i søkeren og jeg ser det etterpå de gangene jeg synes jeg lykkes. Samtidig kan det å bare være i øyeblikket med kameraet og motivet være helende i seg selv. Det gjelder ikke minst møter med dyr og natur, som jeg stadig vender tilbake til. I dem synes jeg raskt å merke et slags høyere nærvær. Vi mennesker har så mye å lære av dem.
Fra å ta bilder av mennesker og situasjoner forsøker jeg å ta bilder om dem. Den relasjonen som oppstår i det møtet har for meg et språk som ligger nærmere poesien enn prosaen. I fotografi handler det om et møte mellom fotografen og motivet. Kunst springer ut av noe subjektivt; hvor vi retter blikket vårt, og hvorvidt det er troverdig eller ikke, hvorvidt det berører andre eller ikke, det kommer an på om prosjektet berører oss selv når vi skaper. Fotografi avslører et bunnløst ærlig nærvær.
I mitt siste prosjekt har jeg rettet kameraet mot min far, mer presist handler det om relasjonen min til ham. Min far hadde, han gikk ut av tiden i 2022, også et kamera så foto er en interesse vi to delte. Jeg har dokumentert ham på gården en del siden 2012, men dette prosjektet er annerledes. Jeg har latt det naturlige lyset lede meg, og å ha en litt leken holdning til komposisjon har også vært en viktig del av tilnærmingen. Først og fremst handler det for meg om å løfte frem sjelen hans og se den i hans levde liv. Han gikk ut av tiden et år etter at boka jeg lagde kom ut. Jeg var mye på besøk det siste året han bodde hjemme.
Å se etter det sjelelige i det fysiske livet handler for meg om en anerkjennelse av en større forbindelse mellom det guddommelige og det fysiske livet, slik Hermann Hesse så godt beskriver det.
English:
In the introduction to his novel Demian: The Story of Emil Sinclair's Youth (1919) the German-Swiss author Hermann Hesse wrote: "But every man is more than just himself; he also represents the unique, the very special and always significant and remarkable point at which the world’s phenomena intersect, only once in this way and never again. That is why every man’s story is important, eternal, sacred (...)"
The novel was published in 1919, right after World War I. These words of Hesse are like a guiding star for my own photography. There would be no need to experience a war-like situation, or anything that comes even close to it, to learn the value of existence of man, but unfortunately looking at the world makes you see how easy it is to forget this fact.
As I pick up the camera I am kind of on duty for a higher cause. Making photos and studying well made photography is at the same time a healing for my own personal history. In photography something magical can happen. This dawns on me while i am making a photo and afterwards if I feel I succeeded. And at the same time just being in the moment with my camera can be a healing in itself. This is also my experience in the presence amongst the living. Again and again I turn to animals and nature, always finding in them an instant divine presence. We have a lot to learn from the animal kingdom and from Mother Earth. And I believe that's why we are on the Earth, to contribute to a more loving, peaceful and conscious life.
I am expanding myself as a photographer from making photos of things and instead I am aiming to grasp the deeper soul in people and situations I am attracted to. What I aim for is more poetic in nature, than prosaic. Photography is a meeting of a photographer's presence and her model. Art is subjective; where do I look? Is my soul completely into this body of work? How my photography affect the audience, comes very much down to how much it affects me while I am in the making of my project. Photography is honest to the very core.
In my last project I tried to make photos of my father, more precisely of my relationship with him and his world. Also of the Earth. My father has his own camera and photography is a common interest. I've been documenting him since 2012, but this is a different project, which started out in 2020. I have let myself be guided by the natural light and also with a playful attitude to this dance with the camera. My father died one year after my book was launched. I was lucky to visit many times with my camera in his last year, when he was still living on the farm where I am born.
Om Kaisa Ytterhaug
Kaisa Ytterhaug (født 1968) vokste opp på en gård i Dalsbygda, som eldst i en søskenflokk på tre. I halvannet år var de fire. Familiens minstemann døde av sykdom, og dødsfallet gjorde dypt inntrykk på Kaisa og fødte en stor undring i et følsomt barnesinn. I 1987 fikk familien en bror til.
I oppveksten viste Kaisa Ytterhaug talent for å skrive tekster, og ved siden av dagbøker, skrev hun også dikt og sanger. Hun fortsatte med dette etter videregående og har en grad i litteraturvitenskap. Studier i fotografi kom noe senere.
Kaisa Ytterhaug har fotografert jevnlig siden 1988. I 2010 kjøpte hun sitt første digitalkamera, og i 2012 startet hun på en grunnutdanning i fotografi.
Hun ønsker i sine personlige prosjekter å uttrykke en åndelig tilstedeværelse, som hun sanser rundt seg, i seg selv og andre, der skjønnhet, poesi og naturlig lys er viktige visuelle elementer.
I 2013 deltok Kaisa Ytterhaug i CYAN galleris årlige fellesutstilling, som avholdes i januar. Samme år deltok hun i en gruppeutstilling i fotografi gjennom studiet ved Bilder Nordic School of Photography.
I 2015 fulgte hun et mentorprogram i regi av NORDphotography over et år og arbeider fra dette prosjektet ble vist i Mentorutstillingen på CYAN galleri i 2016. Dette prosjektet har fått tittelen "Surrender", se under Foto.
Fra Stiftelsen Fritt Ord mottok Kaisa Ytterhaug i 2018 et stipend for å skrive frilansartikler om fredsarbeid for avisen NY TID, her var hun også fotograf. Et utvalg artikler der hun enten var fotograf og/eller journalist for avisen ligger her på nettsiden. Hun har også vært stillsfotograf under opptakene av Elin Synnøve Bråtens musikkvideo: Time to Cross i 2012 og vært fotograf på indre bane, Ullevaal Stadion, under EM-kvalifiseringskamper i fotball i 2014/2015.
To store og spesielt viktige inspirasjonskilder for Kaisa Ytterhaug er fotojournalistene Stanley Greene, USA (1949 - 2017), og Marcus Bleasdale, UK/ Norge (1968 -). I 2017 og 2018 skrev hun fotoessays om henholdsvis Greene og Bleasdale, der hun trekker frem deres arbeid og betydelige bidrag til å synliggjøre vilkår mennesker, spesielt i krigsområder, lever under. Essayene kan leses i sin helhet her på nettsiden.
Kaisa Ytterhaug bor i Oslo sammen med sine tre sykler; Velo Vie, Fuji Roubaix og Fuji Miracle Pro.
Kurs og utdanning i fotografi:
2021: The photo book - with Elizabeth Avedon, i regi av NORDphotography
2020: Mentorprogram over et år med utstilling i mai 2021, ledet av Elisabeth Nordeng Aanes, NORDphotography. Tittel: "On Loving Ground"
2017 vår: Mentorprogram med fotografene Marcus Bleasdale, Damian Heinisch, Cheryl Newman m.fl
2015: Mentorprogram over et år med utstilling i februar 2016 ledet av Elisabeth Nordeng Aanes, NORDphotography. Tittel: "Surrender"
2013 høst: Foto2, Bilder Nordic School of Photography, Oslo
2013 vår: Kveldskurs ved Oslo Fotokunstkole
2012: Grunnleggende utdanning i fotografi, Bilder Nordic School of Photography, Oslo
1988-1989: Medielinja ved Skiringssal Folkehøgskole, Sandefjord. Fordypning i radiojournalistikk og fotografi
Essaystikk, journalistikk og informasjon:
2019-: Discovery Networks Norway og nå Warner Bros. Discovery. Resepsjonist 50% fra 1. september 2024
2017-2019: I redaksjonen og frilans for NY TID. Artikler bla om foto og fredsarbeid; sistnevnte med støtte fra Fritt Ord
2016-2018: Fagforfatterstudiet ved OsloMet. Her ble de tre essayene på nettsiden skrevet
2017: Resepsjonist hos Amnesty International (jan-aug)
2014: Skrivekurs med forfatter Merete Morken Andersen: Livsfortellinger del 1 og 2
2001-2016: TVNorge/Discovery Networks Norway: Arkiv, voice, resepsjon, koordinator, fotograf Ullevaal Stadion
1999: Kulturjournalistikk, Heimly - Forfatterskolen i Troms, Finnsnes, med frilansoppdrag for bladet Nordlys, Tromsø
1995-1998: TV2 Bergen og Oslo: Medarbeider Nyhets- og sportsarkivet i Bergen og produksjonsassistent nyhetsdesken i Oslo
1992-1994: Grunnfag og mellomfag i Litteraturvitenskap ved Universitet i Tromsø
1992-1994: Medarbeider i Studentradioen i Tromsø; programleder ukentlig musikkprogram (klassisk musikk), samt sommerjobb og direktesendinger mm
1992-1994: Styremedlem Tromsø Filmklubb
1989-1991: 2-årig kulturarbeid ved Telemark Distrikshøgskole, Bø. I studiet grunnla hun og to andre studenter en lokalradio: Radio Bø. Styremedlem og medarbeider i radioen. I samme periode styremedlem Bø Filmklubb
Rådgivning:
2024: Sertifisert Auraformidler™
Hver ny generasjon som fødes kommer med "ny energi", som vi voksne anbefales å integrere (for den som er født før 1987), og gjennom en AuraTransformasjon kan man det. Er man født mellom 1987 og 1994, har man fremdeles en eldre sjelsaura, men med deler av indigoenergi.
Denne metoden hjelper deg til å holde på din egen energi, så du ikke "lekker" energetisk, noe som oppstår helt naturlig fordi vi gjennom livet møter ulike utfordringer som skaper lekkasjer i auraen, det kan være traumer eller andre sterke erfaringer, eller en slitasje over tid. Dette er én behandling, med en påfølgende balansering. For noen er dette nok, andre ønsker flere balanseringer i det vi kaller krystalliseringsprosessen, en prosess som settes i gang når man gjennomgår en AT. Med en slik metode så samles ens egen energi i kroppen: ånden kommer ned i kroppen, og kroppen stiger i frekvens. Det er ikke så mystisk som det høres ut som ;) Det fins mange metoder som tar den genuine utviklingen/ menneskets evolusjon i oss på alvor, og denne resonnerer med meg.
Mitt blikk:
Vi er her for et høyere formål, og det handler om å løfte blikket og leve i respekt og kjærlighet med oss selv, som med andre mennesker og med dyrene og naturen. Sagt med andre ord en god balanse mellom de fire elementene: ild: vår drivkraft, vann: våre emosjoner og relasjoner, jord: vår fysiske kropp og luft: vårt mentale sinn/ bevissthet.
Ta kontakt om dette resonnerer og om du vil vite mer.
Foto over av Kaisa Ytterhaug: Linda Astrid Halvorsen